Cirka spiselig

Romkak!

Sånn som jeg lager den, kan man neppe påstå at romkaka ser så veldig proff ut. Men det er nettopp det som er så flott med den romkaka jeg lager: det ser ut som det er mye strev og prakk, så mye at jeg må ha stått på og slitt for å få den til - uten å lykkes helt, estetisk sett. Det ser ut som jeg virkelig har prøvd og gjort en innsats for å lage fest. I virkeligheten er dette ekstremt lite tungvint og involverer ikke engang baking, men resultatet smaker kjempegodt. Det er overraskende vanskelig å ta bare et stykke, ikke bare for meg som alltid tar mer enn et stykke, men for andre mennesker også. Prøv selv!

Ingredienser:

1 ferdigbakt kakebunn, finner du en som er ferdig delt i skiver så desto bedre!

1 boks ferdig vaniljekrem

Endel romessens (mengde avhenger av hvor mye fyllesmak du vil ha på kaka)

Et par dl melis

Gjerne noe blingy kakepynt for å ha på toppen for å trekke oppmerksomheten bort fra litt mangelfull estetikk: sølvkuler er fint, men med pyntegele kan man muligens komme enda lenger hvis man skriver noe litt obskjønt eller på annen måte overraskende oppå. Inspirasjon kan man jo fex finne her.

Fremgangsmåte:

1.Del kaka i to på langs. Jo flatere skjæreflate jo mindre risiko for klumpete kaker som glasuren renner av sånn som på bildet, så er du av den tålmodige typen kan du jo prøve å være litt nøye. Eller du kan trøste deg med at det ser mer hjemmelaget ut jo mindre jevnt og symmetrisk det er. Hvis du var så smart at du kjøpte en ferdigoppdelt kake kan du hoppe over dette steget.

2. Dynk begge delene med en blanding av romdråper og vann, så kakebunnen blir god og blaut. Det er lurt å ha den ene kakebunnen liggende på kakefatet du har tenkt å servere kaka fra, for jo blautere kakebunnene blir, jo større sjanse for at de går i oppløsning i det de blir flyttet fra A til B (jeg har her tatt som grunnforutsetning at du ikke har prøvd dette før, hvis det overstående var opplagt for deg beklager jeg).

3.Legg vaniljekremen oppå det ene laget med kake, og legg det andre oppå. Er kakebunnen din delt i tre, får du prøve å fordele vaniljekremen jevnt mellom de to lagene, lykke til med det.

4.Glasur lager du av melis med vann, og det skal være romdråper i denne også synes jeg. Mengden vann justerer du for å få passe konsistens på glasuren, men (for deg som ikke har drevet noe videre med glasering) det er ikke så mye væske som skal til i forhold til melis, vi snakker om noen spiseskjeer ikke noen desilitere. Blir det for mye væske renner det ut på bordet (sånn som på bildet ja), blir det for lite river det med seg overflata av kakebunnen (faktisk også sånn som på bildet) og gjør glasuren grumsete.

5.Kamufler som best du kan at det ikke var så lett å få glasuren helt passe, med de virkemidler som måtte passe deg og den festlige anledningen best. Eller stå for det med rak rygg: "jeg har laget en stygg kake, men den smaker fortreffelig. Utseendet er ikke alt, vant ikke Kurt Nilsen Idol en gang kanskje?"

6.Server med stolthet og kakespade. Nyt romkaka!

 

En klassiker: Bananbrødskive

Da jeg gikk på det (litt vel lange og litt vel dyre) svangerskapskurset her før jul, var et av de (adskillige) gode rådene jeg fikk å ha med mat til fødselen. Jeg skulle også styre unna skrekkfilmer og gjerne synge en fast vuggesang for det ufødte barnet, blant annet. Å føde brenner etter det jeg forstår noe inn i hampen mange kalorier i timen, og da er det viktig å spise underveis for å holde koken oppe lenge nok til å få trykket ut det lille (eller som i vårt tilfelle, ikke så lille) mirakelet. Det er bare det at matlysten gjerne ikke er på topp når man har veldig, veldig vondt og er fokusert på å ikke få mer panikk enn nødvendig. Derfor rådet doulaen (du kan slå det opp) oss fødekvinner til å tenke gjennom hva vi ville ha lyst til å spise selv når vi ikke har matlyst. I mitt tilfelle var svaret litt upraktisk, men når jeg en ekstremt sjelden gang ikke har matlyst, eller jeg ikke vet hva jeg har lyst på (hvis jeg er for trøtt klarer jeg fex ikke å ta stilling til hva jeg vil ha til frokost), er en bananbrødskive aldri feil. Jeg har ikke møtt den bananbrødskiva ennå som jeg ikke har orket.

Jeg dro allikevel ikke på fødeavdelinga med en matpakke full av bananbrødskiver, og vil ikke råde noen til det heller, da bananbrødskiver i grunnen må spises nysmurte for å være apetittelige. Men en god bananbrødskive er god mat! Hakket vanskeligere å få til enn Jola, men fortsatt meget gjennomførbart.

Du trenger til to bananbrødskiver:

To skiver brød (grovt, i anstendighetens navn)

Smør (og når jeg sier smør mener jeg alltid Bremykt. Smør er jo så tungvint å smøre med)

En banan.

Fremgangsmåte:

Skjær to skiver av det i anstendighetens navn grove brødet ditt, smør på rikelig med bremykt. Skjær bananen opp i skiver og fordel de utover de to brødskivene. Blir det noen skiver til overs kan du maule de som forrett, eller du kan bygge i høyden, så fasongen blir litt som et klassisk rekesmørbrød.

Variasjon: Jeg er ikke en fan, men et alternativ er å bruke en gaffel til å mose bananskivene utover brødskiven for en mer heldekkende opplevelse. Da begynner du etter min mening å komme faretruende nær en Banos-brødskive i stedet for en Banan-brødskive, og la oss innrømme det: Banos er ikke særlig apetittelig. Men det finnes de som liker det, og for all del: velbekomme.

Det er for øvrig godt med et glass melk til bananbrødskiva. Håper det smaker!

 

Rocky Road - oppskrift

"Ekte mannfolk spiser ikke klisj" finnes det en bok i bokhylla hjemme som heter. Det er en litt vitsete bok med morsomme karikaturtegninger og mye interessant innhold om hva det vil si å være et ekte mannfolk. Gøyal tittel, også, men ikke sant i det hele tatt. Min erfaring er at ekte mannfolk i høy grad spiser klisj, og det gjør naturligvis ekte kvinnfolk også, selv om det finnes et og annet sjeldent unntak av begge kjønn som har unsluppet evolusjonen og ikke liker ting bedre jo mer sukker og fett det inneholder.

Jeg hører ikke til disse unntakene, og det er derfor med stor glede jeg gir deg oppskriften på Rocky Road, som det vel ikke finnes noen bedre måte å karakterisere enn som nettopp klisj. Jeg lette nettet rundt etter oppskrifter da et anfall av intens Starbucks-lengsel kom over meg her forleden. Det finnes ting her i verden jeg gjerne ikke skulle være noen fan av, fordi kulturimperialisme ikke er så kult når det kommer fra Amerika (Norsk kulturimperialisme er noe helt annet, jeg elsker at det finnes Statoil og Narvesen i Baltikum, for eksempel), og Starbucks er noe jeg i teorien ikke er for i det hele tatt. Fysj og fy, en verden med samme kaffe på hvert gatehjørne etc etc - jeg mener det samme om McDonalds og Hard Rock Café også, men med Starbucks er det litt verre. I praksis har det seg nemlig sånn at jeg ville gjort mye for å sette sugerøret i en karamell-frappucino med krem (som de høflige baristaene alltid spør om jeg vil ha. Ærlig talt. Ser jeg ut som jeg ikke bruker krem?). Nåvel. I alle fall, blant alle de andre usunne, blodåretilstoppende fristelsene i Starbucks-disken finnes det ofte Rocky Road, som kanskje kan beskrives som det litt hippere og bitelitt mindre feite søskenbarnet til delfiakake. Vi hadde masse besøk i helga siden vi har en kjekk liten baby å vise fram, og ekte menn, kvinner og barn likte alle Rocky Road, vi ble faktisk kvitt en hel ladning i løpet av helga. Like bra, ellers ville vel denne uka blitt en marerittaktig veksling mellom kjøleskapbesøk og dårlig samvittighet.

Her er oppskriften:

Sjokoladesmørje:

400 gram kokesjokolade (2 plater mørk og 2 lys)

1 boks kondensert, søtet melk. En boks inneholder 397 gram og Vikingmelk er visst ikke greia. Her på Grønland er det ikke noe problem å få tak i eksotiske matvarer, så Longevity Brand Sweetened Condensed Milk var veldig greit.

25 g smør. Eller Bremykt, som smøret heter hjemme hos meg.

"Fyll":

1 plate hvit sjokolade hakkes i biter

1/2 pakke mini-marshmallows

Noen marengs

En pakke Småsulten (sånn frukt-og-nøtte-blanding som man får kjøpt bl.a. på automater rundt om kring).

 

Sjokoladesmørja tilberedes ved å smelte sjokoladen og smøret i kondensert melk, vannbad er sikkert best men jeg har ikke tålmodighet med sånt så en tykkbunnet kjele på svak varme fungerte for meg. Den bør kjøles ned igjen litt før de andre ingrediensene røres forsiktig inn (forsiktig så ikke marshmallowene smelter), og alt tømmes opp i en form som er kledt med folie eller bakepapir. Det hele må kjøles ned i et kjøleskap eller en mørk, muggbefengt matkjeller, man tar hva man har, i minst 4 timer eller til det stivner. Jeg brukte en ildfast form som var ca 20*25 cm, funket fint.

Når det godt og vel har stivnet, er det bare å skjære det opp i passe store skiver eller biter og servere. Klisj til folket!

 

Når det gjelder ingrediensene kan man variere med andre ting enn det jeg brukte, man tager hva man haver var prinsippet også her, men marshmallows i en eller annen form bør det være. Peanøtter er ellers bra, og sånne tørre søte kjeks som ikke er så veldig spennende i seg selv - jeg prøvde å få tak i det siste, men feilkjøpte noen russiske vaniljekjeks som var så harde at jeg tenkte at noen lett ville miste en tann av de, aldri noen hyggelig slutt på besøket, så det ble med tanken. Men å ha litt variasjon på tekstur er nok en bra ting - noe litt mer crunchy i tillegg til myke marshmallows. Maltesers har jeg sett nevnt, det er nok heller ikke dumt.

Skal det være et glass... Jola?

Noe av det beste med bursdager, da jeg var liten (en gang for lenge lenge siden, men i samme galakse), var at det som oftest var tilgang på flere sorter brus (!!!). Brus var sånn sett ganske kult i seg selv, det var ikke brus hver dag den gang (nei. Vi måtte ikke gå flere mil i snøen hver dag uten sko for å komme til skolen. Og brus fikk vi ved spesielle anledninger). Men flere sorter brus: da kunne man kombinere! Solo og Cola, Cola og Sitronbrus, Sitronbrus og Champagnebrus; for et konsept! Hvilken farge ville det bli, hva ville det smake? Hardt prøvede foreldre som var lei av å skjenke 1/3 glass Solo og 2/3 glass Sitronbrus ville som regel legge ned veto mot blanding av brus, og håndheve en-brus-av-gangen-regelen strengt, mens vi som veldig gjerne ville ha blandet brus (oi. burde man starte en facebook-gruppe? Vi som vil blande brus?) prøvde å omgå forbudet ved å drikke oss et godt stykke ned i glasset av den første brustypen, for så å prøve å holde rundt glasset på en sånn måte at man ikke kunne se at det faktisk var brus igjen. "Har du tomt glass da?" "Jaaa..."

I dette klimaet var det at Jolaen ble funnet opp. En veldig kul drink som består av, ja du har kanskje gjettet det allerede: Juice og Cola. Konsistensen er ekkel, fargen er herlig motbydelig, men smaken er ganske frisk og man kan klappe seg selv på skuldra for at det er sunnere enn bare Cola. Hvis man ikke har drukket seg ned i et fullt Colaglass for å få plass til Juicen da, det er selvsagt sånt som kan forekomme. Opphavsmannen er ironisk nok den samme pappaen som var en streng håndhever av brus-segregasjon i bursdagsselskaper, og resultatet har visstnok blitt markedsført som "flybensin" på et flystevne en gang på åttitallet. Good times!

Så altså: appelsinjuice og cola, blandes etter smak, det som er viktig at man bruker nok juice til å få en lys, diarébrun brunfarge. Smaker bedre enn det ser ut.