Jeg har et epletre. Et digert et. Med idiotiske mengder av epler i år, uhorvelige mengder pene knallrøde epler som driver og blir modne og faller ned. Så heldig er jeg. Jeg liker ikke epler, da. Det er det eneste som ikke er så positivt med det. Men jeg har spist opp til flere, av ren skyldfølelse over at de skal råtne bort til ingenting. Og det er ikke det eneste tiltaket:
- Jeg har sendt med Oscar en bærepose til barnehagen, i tillegg til at han får eple i matpakken, nesten hver dag.
- Jeg har sendt med en bærepose med venner på besøk.
- Nabobarna har fått beskjed om at det bare er å komme og spise så mye de orker.
- Jeg har servert eplebåter med dip sammen med gulerøtter og agurk, som salat ved middagen.
- Jeg har selvsagt bakt eplekake, tre ganger så langt. De to første var egentlig ikke så gode, men vi spiste dem likevel.
- Naboen har også bakt eplekake.
- Den andre naboen har gitt en sekk med epler til noen de kjenner som har hjort i hagen sin på vestlandet.
Og ennå kan man ikke se at det minker...
I dag fant jeg en ordknapp oppskrift på eplekake i den lefsete gamle oppskriftboka mi der jeg har skrevet ned mer eller mindre vellykkede oppskrifter og eksperimenter de siste femten åra eller så. Det sto:
EPLEKAKE - DRITGOD OG ENKEL
350 g smør
150 g sukker
røres hvitt
2 eggeplommer
røres inn
200 g mel og 2 ts bakepulver siktes inn
alt røres sammen.
Stikk epler ned i røra tett i tett så det dekker.
Stekes på 170 grader celsius i 45-60 minutter.
Så jeg prøvde det, da. Og det ble veldig, veldig godt, faktisk. Oscar fikk være med på å dekorere med eplene, men valgte å tolke oppdraget som å bruke kakedeigen som dip for eplebåtene. Kunne kanskje blitt penere, men bedre kunne den ikke smakt!
(Og joda, jeg innser at 350 gram smør i en kake er en hel del. Jeg gjør det altså. Men NAM! Skjønt hvis vi baker eplekake av resten av eplene kan vi sannsynligvis klokke inn en BMI på 45 og hjerteinfarkt til hele familien før måneden er omme.)
Recent Comments